Films

Freedom from fear produserer for tiden en dokumentarfilm for Norges Idrettsforbund. Mona J. Hoel har fulgt Per Christian Brunsvik, lam fra livet og ned etter en Freestyleulykke, Steinar Andreassen Jensen, født med Cerabral Parese, Arne Fagerlie, Stig Andreassen og Rita Andersen under “Rekruttering Norge på langs” prosjektet der de håndsykler fra Lindesnes til Nordkapp. Reisen startet 24/4-2011 og endte som planlagt 30/6. Det har blitt en helaftens dokumentar, og NRK har kjøpt en times versjon av materialet. Musikken er laget av Mari Boine. Mona J. Hoel har foto og lyd selv.

Mona J. Hoel har etter sitt opphold på Sunnåas som pasient fått sitt helt egne perspektiv på det å være handikappet og har laget to filmer fra sin avdeling allerede. Den ene er en dokumentasjon av et opphold på Hurdal der pasientene lærer seg å kjøre sitski. Norges skiforbund har også bestilt en rekke filmer av selskapet som skal promotere arbeidet som gjøres opp mot paralympics/sotski i 2014. Nå følger hun landslaget på samlinger og under sesongen 2011-2012.

Mona J. Hoel utvikler for tiden PÅBUDSDEKALOGEN, en serie med ti filmer med ti arketypiske karkaterer i samtiden. Kjersti Holmen står for tur i påbudet “Du skal bryte ekteskapet”. I filmene utsetter Mona J. Hoel hver av de ti arketypene som har stor gjenkjennelsesfaktor i oss alle, for et av de ti lutherske bud snudd på hodet. Hun vil med dette bevise at budordene fungerer som dårlig barneoppdragelse, fratar individet ansvar for egne handlinger, og nærmest oppmuntrer dem til det motsatte. Jernhesten har ligget til lagring siden mars 2008 og har nå fått kraften tilbake. Vi sporet rett og slett av en stund og nå har vi fått lokmotivet på skinnene igjen. Har fått tegnet ny illustrajson både til plakat og webside av en fantastisk polsk kunstner og kirkerestauratør. Gled dere.

Når nettene blir lange var i sommer invitert til den prestisjetunge polske festivalen i den nydelige landsbyen Kazimierz, der hedersgjesten i år var Zbigniew Zamachowski fra Kieslowski sin film HVIT, som spilte en av de sentrale rollene i Mona J. Hoel sin dogme nr. 19, NÅR NETTENE BLIR LANGE, nemlig ektemannen til Liv, Gørild Mauseth. Kari Simonsen som spilte moren til Liv høstet Æresamanda for sin rolle, Svein Scharrffenberg fikk Amanda for beste mannlige hovedrolle. I rollebesetningen forøvrig var Bjarte Hjelpemland, Geir Kvarme, Turid Gunnes, Benedikte Lindbeck, Jerzy Novak, Wiesvava Mazurkiewich.

Mona J. Hoel har laget en rekke spennende kortfilmer. Deriblandt VUOLLGE MU MILEDE BASSIVARRAI/BLI MED MEG TIL DET HELLIGE FJELL/COME WITH ME TO THE SACRED MOUNTAIN, av MARI BOINE. Nå har de to laget nok en musikkfilm sammen til sangen VUIO VUIO MU. Den er rett rundt hjørnet. Mona J. Hoel er stor fan av musikken til Mari Boine.

I 1998 ble Mona J. Hoel innvitert av Ernst Billgren til å delta i et av sine morsomme prosjekter “konsten at ställa ut en filminspelning” en utstilling i hans regi, der filmteam ble invitert inn til å filme hans kortfilmsmanus, i hans scenografi, der rekvisittene ble malt på veggen, og hver av de ti regissørene lagde hver sin kortfilm. Mona J Hoel sin film het KÖK, og hadde fantstiske Pernilla August, Johan Rabeaus og Peter Whalbeck i hovedrollene.

Iblant hadde de 100 publikummere som satt på stoler som i et stort kunstmuseum og så på mens de spilte inn og klippet filmen. Det var et herlig eksperiment og ble en film full av kraft og energi.

Mona J. Hoel har alltid vært opptatt av hverdagshelter og av å være et medmenneske. Høsten 2009 gikk hun i dialog med Elsa Lystad og sammen utviklet de et prosjekt som fortsatt er i støpeskjeden “SÅ DU TRODDE JEG VAR DØD DU”, et slags testamente fra to livs levende kvinner med sterke historier, tatt opp i en black box. Nå har den siste tiden vært preget av mye sykdom etter et flottbitt og nevroboreliose i sentralnervesystemet som slo Mona J. Hoel helt ut, men hun er tilbake, har fått all følelse som forsvant tilbake i beina, og nå pumper hun liv i prosjektet igjen. Tar for tiden eksteriøropptak som må til for å gjøre dette til et helstøpt filmdokument, og en teaterforstilling.

Å ligge med nevroboreliose på nevrologen Ullevål, sterkt medisinert, og ute følelse i beina, der det meste av de endeløse nettene gikk med til å våkne brått opp idet hun skulle snu seg fordi det ikke fantes bein, bare to tunge klumper som ikke lot seg rikke uansett hvor mye hun dro og halte, er nok det møreste jeg har vært med på. I denne panikken, og i det store firemannsrommet, der fire kvinneskjebner var samlet under ulike omstendigheter, startet en ny filmidé.